Equinors Batwind-batteri, slik det for eksempel kan kobles mot Hywind Skottland. Illustrasjon: Equinor.

Batwind – det norske superbatteriet?

I en tid hvor Norges viktigste oljeselskap er i gang med å redefinere seg som et energiselskap, er det hyggelig å kunne trekke frem gode eksempler på energiinnovasjon i Equinor. Selskapet har en stund holdt på med innovative kraftprosjekter, ved siden av det flytende vindturbinprosjektet Hywind: Batwind er Equinors egen teknologi for mellomlagring av kraft fra vindturbiner til havs, før kraften leveres på strømnettet.

Konseptet er intuitivt: Selv om vindressursene til havs er stabile, vil det nødvendigvis være variasjoner i leveransene av kraft fra vindturbinene også på sjøen som ikke nødvendigvis sammenfaller med bunner og topper i forbruket på land. Et batteri – rettere sagt en samling batterier – som står mellom havvindturbinene og strømnettet vil gi mulighet til å jevne ut leveransene av strøm fra vindparken: Gi en viss mulighet til å lagre strømmen en periode, og så mate den ut på nettet når det er behov for den. Konseptet heter altså Batwind.

Oppsidene er at eieren av vindparken får mulighet til å tilpasse leveransene av strøm etter etterspørselen i markedet og dermed få bedre betalt for strømmen. På forbrukersiden teller det at vindparken dermed vil kunne spille en mer konstruktiv rolle i kraftmarkedet den er koblet til. Det er dette vi i bransjen kaller en «vinn vind situasjon»!

Codemasters

Konseptet er lettfattelig, men det ligger mange utviklingstimer i design av datasystemene som skal gjøre informasjon om korte svingninger i både forbruk og produksjon om til gevinster for produsent og forbruker. Samtidig er heller ikke valget av batteriteknologi rett frem. Stephen Bull, som er Equinors sjef for vind og karbonfangst og lagring (SVP Wind and CCS), har tidligere fortalt til Teknisk Ukeblad om hvordan valget mellom en batteriløsning som kan levere høy effekt fort og en batteriløsning som kan holde på kraften lenger, slettes ikke er enkelt.

I Norge har vi vannmagasiner som effektivt kan ta opp svingninger i både produksjon og forbruk. I tillegg er det norske kraftmarkedet en del av et større, nordisk kraftmarked som igjen er koblet mot flere europeiske kraftsystem. Det gjør det relativt lett for oss å holde kraftsystemet i balanse. Andre steder, som i eksemplet fra Teslas Hornsdale-batteri i Australia, har man vært avhengige av å holde kullkraftverk i reserve for å kunne starte disse når det ikke blåser.

For Equinors del gjør det flytende Hywind-konseptet at man etter hvert vil kunne tilby vindkraft for eksempel i nærheten av avsidesliggende øyer, der et kullkraftverk i reserve er lite attraktivt, og der man ikke har mulighet for å trekke på fleksibiliteten i et større kraftnett. Sånn sett går Hywind og Batwind- konseptene sammen som fot i hose.

Fra i år skal man prøve Batwind-konseptet ved Equinors Hywind-park i Skottland, som for øvrig er verdens første flytende vindpark. Tesla var riktignok først ute med å koble et virkelig stort batteri til en vindpark, men hvis historien om Statoil har noe å lære oss, så er det vel den om å toppe suksessoppskrifter fra amerikanske energiselskap og gjøre god butikk på det. Nå gjenstår det bare å se om innovasjonstrangen blir med videre i energiselskapet Equinor.

«DET ER DETTE VI I BRANSJEN KALLER EN VINN-VIND-SITUASJON.»